Helse, kunnskap og kritikk: En antologi om helse- og sosialvitenskapenes vilkår i velferdsstaten

Publikation: Forskning - peer reviewAntologi

Abstrakt

Velferdsstaten er i transformasjon og dette påvirker organisasjoner, profesjoner, klienter og deres kunnskap. Begrep som demokrati, rettferdighet, rasjonalitet, prioritering, ressursbruk og evidens står på den politiske dagsorden. Helse- og sosialtjenestene er viktige arena i velferdssamfunnet, og fagpersonell så vel som studenter må forholde seg til stadig endrede politiske føringer og forståelser av hva som er viktig og riktig. I denne boken vil vi å se nærmere på hva som skjer i ulike sektorer og fagfelt der helse aktualiseres? Ikke minst er det interessant å studere nye relasjoner som oppstår mellom fagfolk, deres organisasjoner og klienter. Temaet i denne boken er helse i vid forstand. Vår tenkning springer ut av en felles forståelse av at helse er forankret i ulike vitenskapsteoretiske tradisjoner som ikke er forenlig med en enhetsvitenskapelig tilnærming. Gjennom ulike kapitler fokuseres helsebegrepet fra ulike vinkler og i ulike kontekster, forankret i sosial- og helsefagenes praksisutøvelse og felles for kapitlene er at de kretser rundt begrepene helse, kunnskap og kritikk. Bokas målgruppe er helse og sosialfaglige praksiser, inkludert studenter på bachelor- og mastergradsnivå ved høgskoler og universiteter. Kunnskap og kunnskapsutvikling er et viktig grunnlag for dagens helse- og sosialvitenskaper. Teori- og begrepsgenerering innen disse vitenskapene baseres ofte på evidensbasert forskning. Hva som er evidensbasert kunnskap er ikke opplagt og synes ofte å snevres til spørsmål om teknikker og målbare resultater i møte med klienter og brukere. Evidens i betydningen «bevis» henspeiler på arbeidsmetoder for å sikre etterrettelig og systematisk kunnskap om effekter av tiltak og metoder - kort sagt: kunnskap om hva som virker og ikke virker. Samtidig er helse- og sosialfaglig kunnskap ingen eksakt størrelse som kan utprøves og måles i et standardisert format der betingelsene kan reproduseres og resultatene testes for effekt. Vitenskapelig tenkning og virksomhet bygger på forskjellige oppfatninger om hva som er gyldig kunnskap. Helse- og sosialfagenes praksiser beveger seg i skjæringspunktet mellom natur-, human- og samfunnsvitenskapene. Det betyr at praksisutøvelsen påvirkes av ulike vitenskapsteorier og kulturer. I helse- og sosialvitenskapelig praksis savnes det ofte en klarere bevissthet om hvilke vitenskapsteoretiske posisjoner som ligger til grunn for profesjonenes tenke- og handlemåter. Sammenhengen mellom forståelsen av begrepet helse, ulike kunnskapsperspektiver og hva som danner grunnlaget for en konstruktiv kritikk utgjør derfor et viktig og overordnet tema i boka. Antologien er et kritisk bidrag til refleksjoner over helse- og sosialvitenskapenes vilkår i velferdsstaten og den skriver seg inn i en sosial- og helsevitenskapelig tradisjon der «kritikk» er en selvfølgelig og underliggende premiss. Med et bredt blikk på kritikk stiller vi spørsmål til de selvsagte sannhetene om hvordan ting er. Kritikken består i å utfordre både hverdagslivets og vitenskapens «common sense». De kritiske spørsmålene er på denne måten forskerens utgangspunkt og forsøk på å skape bedre forklaringer og et tydeligere skille mellom vitenskap og andre typer av symbolske praksiser. Det er en utfordring for helse- og sosialvitenskapene i dag å finne konstruktive måter for utvikling av legitime faglige praksiser for befolkningen og samtidig åpne for en kontinuerlig kritikk av dem. Sentrale temaer i boka er: Hvordan håndteres nye krav til helse- og sosialvitenskapene i profesjonsutdanning, faglige praksis og forskning? Hvordan kan vi ivareta dialog og deltakelse som ideal i et helse- og sosialvesen samtidig med krav om kunnskapsbaserte praksiser? Hva er kritikk i helse- og sosialvitenskapene i dag og hvordan kan denne kritikken bli konstruktiv og produktiv? Gjennom refleksjoner og drøfting a slike spørsmål ønsker forfatterne av denne antologien å stimulere til en større bevissthet om ulike vitenskapsteoretiske retningers betydning for utvikling av diskursive praksiser i helse- og sosialvitenskapene. Om deltakelse og dialog som grunnlag for en konstruktiv helse- og sosialvitenskap Ingrid Ruud Knutsen belyser empowerment fra ideal til klinisk praksis. Det tas utgangspunkt i WHOs ide fra 1980-tallet om empowerment, som et viktig fokus innenfor helsefremmende arbeid i møte med personer med diagnosen «sykelig overvekt». Helsepolitiske føringer vektlegger betydningen av empowerment og omfordeling av makt i relasjonen mellom helsepersonell og pasienter, gjennom å fokusere på demokratisering og styrket stilling for pasienten (jfr Pasientrettighetsloven). Denne tenkningen har fått stor innflytelse i Norge og empowerment kan således forstås diskursivt. Undersøkelsen, som danner grunnlaget for dette kapitlet, bygger observasjoner fra et kurs i livsstilsendring og dybdeintervjuer med deltakere i et behandlingsprogram for «sykelig overvekt». Programmet ble etablert i spesialisthelsetjenesten i 2007 og strekker Helsefakultetet Helsefakultetet seg over tid. Det har som mål å fremme en aktiv pasientrolle og vektlegger pasientens eget ansvar og motivasjon for endring. Behandlingsprogrammet er delt inn i tre faser 1) en forberedende fase med et kurs i livsstilsendring på et lærings og mestringssenter, 2) en behandlingsfase med bariatrisk kirurgi (overvektsoperasjon) og 3) en ettervernsfase med selvhjelpsgrupper. Dette kapitlet tar utgangspunkt i Foucaults forståelse av diskurs, kunnskap og makt og utfordrer forståelsen om at makt kan omfordeles og elimineres i et klinisk behandlingsprogram. Empowerment i denne sammenheng forstås som en omfordeling av makt, mens i behandlingsprogrammet anvendes det mange teknikker og tilnærminger som definitivt kan forstås som fylte av makt. Det er derfor ønskelig å utfordre ideen om at makt kan nøytraliseres og omfordeles i samspill mellom helsepersonell og pasienter, og det pekes på hvordan makten kan spille seg ut i en praksis som bærer i seg intensjoner om empowerment og likestilling. Truls I Juritzen skriver et kapittel om velferdsdialoger og grunnlagstenkning knyttet til maktfri selvstyring. Helse- og sosialvesenets institusjoner og profesjoner har i økende grad blitt kritisert for autoritetsutøvelse og paternalisme i sine møter med sårbare og utsatte pasient- og klientgrupper. Ett svar på dette er en rekke maktutjevnende tiltak fra myndighetene. Lovverk, som skal sikre bruker- og pasientrettigheter, og pålegg til sektorens profesjoner om å arbeide i tråd med idealer om likeverd og brukermedvirkning er eksempelet på dette. «Dialog» er et begrep som veves inn i stadig flere av velferdsstatens tekster og samhandlingsarenaer. På den ene siden sees velferdsstatens behov for, og ønske om, en frisk arbeidsfør befolkning. På den andre siden velferdsprofesjonenes forvaltning av myndighetskrav og egen fagekspertise i lys av forventingene om dialogens maktfrihet. Dette skal avveies opp mot brukerens nylig tilkjente ekspertstatus på eget liv og livsproblem. Med utgangspunkt i et case fra NAVs dialogmøter vil dialogens vilkår og utforming som «maktutjevnende tiltak» bli belyst og diskutert. Det legges særlig vekt på å studere dialogens ideal om likeverd og maktfrihet i lys av teoretiske bidrag som gjør det mulig også å spore disiplinerings-, styrings- og selvstyringselementer i dialogen. De analytiske perspektivene er blant annet inspirert av M. Foucault, N. Rose, M. Dean, K. Villadsen m.fl. Marte Feiring og Per Koren Solvang drøfter i sitt bidrag forholdet mellom «deltakerbasert forskning» og «deltakende objektivering». Utgangspunktet for kapitlet er et økende krav innen helse- og sosialsektoren om deltakelse i forskningen fra de utforskedes side. Faglige praksiser skal ikke bare være forskningsbaserte, men også klientsentrerte og deltakerbaserte (Kristiansen & Borg, 2009). Formene for deltakelse i forskningsprosessen kan variere betydelig fra studie til studie. Det kan være snakk om alt fra deltakelse i å bestemme hva det skal forskes på, hvem som skal utføre forskningen, hvordan selve forskningen skal gjennomføres, analyseres og valideres samt medforfatterskap ved rapportering av forskningen. Dette viser at deltakelsesbasert forskning kan bety svært ulike ting. Samtidig stilles det krav strenge krav i dagens kunnskapssamfunn til vitenskapelighet i forskning i betydningen generalisering, reliabilitet og/eller objektivering. De fleste er enige i at det er og skal være et skille mellom hverdagsforståelse av et fenomen og vitenskapelig kunnskap om det samme fenomenet. «Deltakende objektivering» er Pierre Bourdieus (1999) begrep basert på et krav om at forskeren skal bryte med de utforskedes forståelse, inkludert sin egen selvforståelse. I tråd med dette kravet er forfatterne av dette kapitlet opptatt av at forskeren skal innta det doble blikket, der en både skal ta utgangspunkt i de utforskedes selvforståelse (og etablere nærhet til forskersubjektet) og samtidig mestre å innta et helt fremmed synspunkt (og dermed etablere distanse til de utforskede eller det tema som utforskes). Kapitlet drøfter utfordringer og dilemmaer knyttet til kravet om at forskeren skal innta både nærhet og distanse til sitt tema. Som forsker må en altså både forstå det innforståtte samtidig som en må foreta et brudd fra samfunnets hverdagsbegreper og den allmenne forståelsen av et fenomen. Metodisk vil dette kapitlet være basert på refleksjoner og empiriske sammenligninger av flere av forskernes egne studier: om lokalsamfunnets egenorganiserte helsehjelp (selvhjelp), om funksjonshemmedes kår og vilkår og om ulike kunnskapsforståelser i profesjonspraksiser. De to forskerne drøfter motsetningene som kan ligge i kravene om både deltakersentrert forskning og vitenskapelig objektivering i forskningen: hvilke dilemmaer oppstår når de utforskede både er deltakere i forskningsprosessen samtidig som forskningen skal bryte med deres hverdagsbegreper og hverdagsforståelse. Om kritisk tenkning som grunnlag for produktive refleksjoner i helse- og sosialvesenet Kristian Larsen og Karin Højbjerg diskuterer hvordan endringer i samfunnet bidrar til økt levealder og komplekse sykdomsbilder, og at helseforskjellene mellom ulike grupper i samfunnet vokser. Samtidig blir mennesker selv gjort ansvarlige for å leve «sunde liv» som entreprenører og «ekspertpasienter». Dette kan forstås som en moderne styringsform. Nye sunnhetsteknologier bidrar til nye etiske dilemmaer, og innenfor helsefagene og medisin kan en se en slags symbiose mellom de nye styringsformene, samt krav om evidens, effektivisering, spesialisering og rasjonalisering. Innen helsepolitikken ser vi også en dreining der behandling og pleie skyves fra spesialisthelsetjenesten, til primærhelsetjenesten, og videre inn i pasienters private sfære. Dette skaper nye roller for sykepleiere som skal være både effektive og samtidig dialogpartnere, de skal avveie evidensbasert kunnskap mot pasienters og pårørendes ønsker, mm. Analysene i kapittelet skal fokusere på tendensene og se på hvordan forhold på ulike nivåer skaper endringer, og de vil se nærmere på hvordan nye muligheter og utfordringer for helsepersonell konstitueres i deres praksis. Ingrid Ruud Knutsen og Veslemøy Egede-Nissen har i dette kapitlet fokus på sjekklister og evidens og drøfter idealer og praksiser relatert til kunnskapsbasert praksis med bakgrunn i Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten (NKH). NKH ble opprettet med bakgrunn i at helsemyndighetene ønsket å styrke beslutningsgrunnlaget innenfor helsetjenesten. Kunnskapsbasert praksis (KBP) er et av satsingsområdene for NKH, og beskrives som faglige avgjørelser basert på systematisk innhentet kunnskap. Ett mål med KBP er å gjøre klinikere mer bevisst på styrker og svakheter i kunnskapskildene, og øke bevissthet og refleksjon. Ved å bruke en 6 trinnsmodell læres helsepersonell og studenter opp til å vurdere kunnskapsbehov og kvaliteten på kunnskap. Etter mal fra NKHs metode øves bachelorstudenter i sykepleie opp til å jobbe kunnskapsbasert. Som lærere i høgskolen erfarer vi at arbeidet er svært ambisiøst og komplisert ettersom studentene bachelorutdanningen gjennomgående har begrenset kunnskap om og forståelse for vitenskapelig metode og forskning. Vi erfarer at forskning og metodespørsmål oppleves som vanskelig tilgjengelig og at forskningsfunn sjelden er direkte appliserbare i en klinisk setting. Kriterier fra NKH brukes i opplæring og undervisning for at studenter skal lære seg å lese og vurdere forskning for å vurdere kvalitet og nytte for praksis. Det er et dilemma at studenter i bachelorutdanning «presses» til å vurdere forskning uten tilstrekkelig innføring i kunnskap om vitenskapelig metode eller vitenskapsteori. Med mangelfull grunnleggende kunnskap læres studentene opp til å plukke riktig verktøy for å gjøre vurderinger de har begrenset mulighet til å forstå omfanget av. Kapitlet diskuterer erfaringer fra veiledning av bachelorstudenter, som får opplæring i KBP, opp mot NKHs kriterier og rammebetingelser. Det anlegges et konstruktivistisk perspektiv gjennom å gjøre en dekonstruksjon av tekster om kunnskapsbasert praksis som utgår fra NKH. Tilnærmingen og kunnskapsforståelsen fremstår som særlig utfordrende å formidle og forfekte overfor studenter som får begrenset opplæring og tid til re(Feiring & Solvang, 2013)fleksjon. Vi ønsker derfor å anlegge et kritisk blikk på NKHs vurderingssystemer og ideen om at disse kan brukes av studenter og klinikere med begrenset forståelse og opplæring innenfor vitenskapelig tenkning og metode. Vi stiller også spørsmål ved NKHs kategorisering av kunnskap etter grad av evidens, der noe kunnskap er «sannere» enn annen kunnskap, der randomiserte kontrollerte studier fremstilles som en «gullstandard». Kapittelet bærer i seg et tosidig kritisk blikk; at studenter lærer at de kan vurdere forskning uten tilstrekkelig forståelse, kunnskap og erfaring, og NKHs ukritiske anbefaling av kriterier som er ment å skulle tilpasses alle studieretninger. Temaet for Gudrun Brottveit og Elisabeth Franssons bidrag er «Faglig funderte forståelser av hvordan helse, straff og rehabilitering henger sammen i et høysikkerhetsfengsel i Norge. I dette kapittelet fokuseres helse innenfor en fengselskontekst. Fengselet kan beskrives som en utradisjonell setting. Fangen er verken i fengselet for å unngå å bli syk eller for å bli frisk. Helse, straff og rehabilitering er likevel vevet inn i hverandre på sammensatte og komplekse måter fortolket gjennom ulike profesjoners blikk. Med utgangspunkt i en kritisk etnografisk studie i et høysikkerhetsfengsel viser vi i dette kapittelet hvordan fagfolk med røtter i ulike kunnskapstradisjoner forstår forholdet mellom helse, straff og rehabilitering. Mens fengselsprestene f. eks snakker om betydningen av syndsbekjennelse som en viktig vei til rehabilitering, snakker sykepleiere om betydningen av at de innsatte erkjenner konsekvensene av egne kriminelle handlinger som veien til bedre helse. Fengselsbetjentene, som er sentrale gjennom sitt kontaktbetjentarbeid fokuserer i større grad hvorvidt kriminaliteten er innrømmet eller ikke. Med et teoretiske utgangspunkt i Deleuze og Guattari (1987, 1994) studeres ulike yrkesgruppers faglig funderte forståelser av hvordan helse, straff og rehabilitering henger sammen. Slik knyttes bidrag fra posthumanistisk teori sammen med profesjonsteori (Grimen 2008, 2009).
Luk

Detaljer

Velferdsstaten er i transformasjon og dette påvirker organisasjoner, profesjoner, klienter og deres kunnskap. Begrep som demokrati, rettferdighet, rasjonalitet, prioritering, ressursbruk og evidens står på den politiske dagsorden. Helse- og sosialtjenestene er viktige arena i velferdssamfunnet, og fagpersonell så vel som studenter må forholde seg til stadig endrede politiske føringer og forståelser av hva som er viktig og riktig. I denne boken vil vi å se nærmere på hva som skjer i ulike sektorer og fagfelt der helse aktualiseres? Ikke minst er det interessant å studere nye relasjoner som oppstår mellom fagfolk, deres organisasjoner og klienter. Temaet i denne boken er helse i vid forstand. Vår tenkning springer ut av en felles forståelse av at helse er forankret i ulike vitenskapsteoretiske tradisjoner som ikke er forenlig med en enhetsvitenskapelig tilnærming. Gjennom ulike kapitler fokuseres helsebegrepet fra ulike vinkler og i ulike kontekster, forankret i sosial- og helsefagenes praksisutøvelse og felles for kapitlene er at de kretser rundt begrepene helse, kunnskap og kritikk. Bokas målgruppe er helse og sosialfaglige praksiser, inkludert studenter på bachelor- og mastergradsnivå ved høgskoler og universiteter. Kunnskap og kunnskapsutvikling er et viktig grunnlag for dagens helse- og sosialvitenskaper. Teori- og begrepsgenerering innen disse vitenskapene baseres ofte på evidensbasert forskning. Hva som er evidensbasert kunnskap er ikke opplagt og synes ofte å snevres til spørsmål om teknikker og målbare resultater i møte med klienter og brukere. Evidens i betydningen «bevis» henspeiler på arbeidsmetoder for å sikre etterrettelig og systematisk kunnskap om effekter av tiltak og metoder - kort sagt: kunnskap om hva som virker og ikke virker. Samtidig er helse- og sosialfaglig kunnskap ingen eksakt størrelse som kan utprøves og måles i et standardisert format der betingelsene kan reproduseres og resultatene testes for effekt. Vitenskapelig tenkning og virksomhet bygger på forskjellige oppfatninger om hva som er gyldig kunnskap. Helse- og sosialfagenes praksiser beveger seg i skjæringspunktet mellom natur-, human- og samfunnsvitenskapene. Det betyr at praksisutøvelsen påvirkes av ulike vitenskapsteorier og kulturer. I helse- og sosialvitenskapelig praksis savnes det ofte en klarere bevissthet om hvilke vitenskapsteoretiske posisjoner som ligger til grunn for profesjonenes tenke- og handlemåter. Sammenhengen mellom forståelsen av begrepet helse, ulike kunnskapsperspektiver og hva som danner grunnlaget for en konstruktiv kritikk utgjør derfor et viktig og overordnet tema i boka. Antologien er et kritisk bidrag til refleksjoner over helse- og sosialvitenskapenes vilkår i velferdsstaten og den skriver seg inn i en sosial- og helsevitenskapelig tradisjon der «kritikk» er en selvfølgelig og underliggende premiss. Med et bredt blikk på kritikk stiller vi spørsmål til de selvsagte sannhetene om hvordan ting er. Kritikken består i å utfordre både hverdagslivets og vitenskapens «common sense». De kritiske spørsmålene er på denne måten forskerens utgangspunkt og forsøk på å skape bedre forklaringer og et tydeligere skille mellom vitenskap og andre typer av symbolske praksiser. Det er en utfordring for helse- og sosialvitenskapene i dag å finne konstruktive måter for utvikling av legitime faglige praksiser for befolkningen og samtidig åpne for en kontinuerlig kritikk av dem. Sentrale temaer i boka er: Hvordan håndteres nye krav til helse- og sosialvitenskapene i profesjonsutdanning, faglige praksis og forskning? Hvordan kan vi ivareta dialog og deltakelse som ideal i et helse- og sosialvesen samtidig med krav om kunnskapsbaserte praksiser? Hva er kritikk i helse- og sosialvitenskapene i dag og hvordan kan denne kritikken bli konstruktiv og produktiv? Gjennom refleksjoner og drøfting a slike spørsmål ønsker forfatterne av denne antologien å stimulere til en større bevissthet om ulike vitenskapsteoretiske retningers betydning for utvikling av diskursive praksiser i helse- og sosialvitenskapene. Om deltakelse og dialog som grunnlag for en konstruktiv helse- og sosialvitenskap Ingrid Ruud Knutsen belyser empowerment fra ideal til klinisk praksis. Det tas utgangspunkt i WHOs ide fra 1980-tallet om empowerment, som et viktig fokus innenfor helsefremmende arbeid i møte med personer med diagnosen «sykelig overvekt». Helsepolitiske føringer vektlegger betydningen av empowerment og omfordeling av makt i relasjonen mellom helsepersonell og pasienter, gjennom å fokusere på demokratisering og styrket stilling for pasienten (jfr Pasientrettighetsloven). Denne tenkningen har fått stor innflytelse i Norge og empowerment kan således forstås diskursivt. Undersøkelsen, som danner grunnlaget for dette kapitlet, bygger observasjoner fra et kurs i livsstilsendring og dybdeintervjuer med deltakere i et behandlingsprogram for «sykelig overvekt». Programmet ble etablert i spesialisthelsetjenesten i 2007 og strekker Helsefakultetet Helsefakultetet seg over tid. Det har som mål å fremme en aktiv pasientrolle og vektlegger pasientens eget ansvar og motivasjon for endring. Behandlingsprogrammet er delt inn i tre faser 1) en forberedende fase med et kurs i livsstilsendring på et lærings og mestringssenter, 2) en behandlingsfase med bariatrisk kirurgi (overvektsoperasjon) og 3) en ettervernsfase med selvhjelpsgrupper. Dette kapitlet tar utgangspunkt i Foucaults forståelse av diskurs, kunnskap og makt og utfordrer forståelsen om at makt kan omfordeles og elimineres i et klinisk behandlingsprogram. Empowerment i denne sammenheng forstås som en omfordeling av makt, mens i behandlingsprogrammet anvendes det mange teknikker og tilnærminger som definitivt kan forstås som fylte av makt. Det er derfor ønskelig å utfordre ideen om at makt kan nøytraliseres og omfordeles i samspill mellom helsepersonell og pasienter, og det pekes på hvordan makten kan spille seg ut i en praksis som bærer i seg intensjoner om empowerment og likestilling. Truls I Juritzen skriver et kapittel om velferdsdialoger og grunnlagstenkning knyttet til maktfri selvstyring. Helse- og sosialvesenets institusjoner og profesjoner har i økende grad blitt kritisert for autoritetsutøvelse og paternalisme i sine møter med sårbare og utsatte pasient- og klientgrupper. Ett svar på dette er en rekke maktutjevnende tiltak fra myndighetene. Lovverk, som skal sikre bruker- og pasientrettigheter, og pålegg til sektorens profesjoner om å arbeide i tråd med idealer om likeverd og brukermedvirkning er eksempelet på dette. «Dialog» er et begrep som veves inn i stadig flere av velferdsstatens tekster og samhandlingsarenaer. På den ene siden sees velferdsstatens behov for, og ønske om, en frisk arbeidsfør befolkning. På den andre siden velferdsprofesjonenes forvaltning av myndighetskrav og egen fagekspertise i lys av forventingene om dialogens maktfrihet. Dette skal avveies opp mot brukerens nylig tilkjente ekspertstatus på eget liv og livsproblem. Med utgangspunkt i et case fra NAVs dialogmøter vil dialogens vilkår og utforming som «maktutjevnende tiltak» bli belyst og diskutert. Det legges særlig vekt på å studere dialogens ideal om likeverd og maktfrihet i lys av teoretiske bidrag som gjør det mulig også å spore disiplinerings-, styrings- og selvstyringselementer i dialogen. De analytiske perspektivene er blant annet inspirert av M. Foucault, N. Rose, M. Dean, K. Villadsen m.fl. Marte Feiring og Per Koren Solvang drøfter i sitt bidrag forholdet mellom «deltakerbasert forskning» og «deltakende objektivering». Utgangspunktet for kapitlet er et økende krav innen helse- og sosialsektoren om deltakelse i forskningen fra de utforskedes side. Faglige praksiser skal ikke bare være forskningsbaserte, men også klientsentrerte og deltakerbaserte (Kristiansen & Borg, 2009). Formene for deltakelse i forskningsprosessen kan variere betydelig fra studie til studie. Det kan være snakk om alt fra deltakelse i å bestemme hva det skal forskes på, hvem som skal utføre forskningen, hvordan selve forskningen skal gjennomføres, analyseres og valideres samt medforfatterskap ved rapportering av forskningen. Dette viser at deltakelsesbasert forskning kan bety svært ulike ting. Samtidig stilles det krav strenge krav i dagens kunnskapssamfunn til vitenskapelighet i forskning i betydningen generalisering, reliabilitet og/eller objektivering. De fleste er enige i at det er og skal være et skille mellom hverdagsforståelse av et fenomen og vitenskapelig kunnskap om det samme fenomenet. «Deltakende objektivering» er Pierre Bourdieus (1999) begrep basert på et krav om at forskeren skal bryte med de utforskedes forståelse, inkludert sin egen selvforståelse. I tråd med dette kravet er forfatterne av dette kapitlet opptatt av at forskeren skal innta det doble blikket, der en både skal ta utgangspunkt i de utforskedes selvforståelse (og etablere nærhet til forskersubjektet) og samtidig mestre å innta et helt fremmed synspunkt (og dermed etablere distanse til de utforskede eller det tema som utforskes). Kapitlet drøfter utfordringer og dilemmaer knyttet til kravet om at forskeren skal innta både nærhet og distanse til sitt tema. Som forsker må en altså både forstå det innforståtte samtidig som en må foreta et brudd fra samfunnets hverdagsbegreper og den allmenne forståelsen av et fenomen. Metodisk vil dette kapitlet være basert på refleksjoner og empiriske sammenligninger av flere av forskernes egne studier: om lokalsamfunnets egenorganiserte helsehjelp (selvhjelp), om funksjonshemmedes kår og vilkår og om ulike kunnskapsforståelser i profesjonspraksiser. De to forskerne drøfter motsetningene som kan ligge i kravene om både deltakersentrert forskning og vitenskapelig objektivering i forskningen: hvilke dilemmaer oppstår når de utforskede både er deltakere i forskningsprosessen samtidig som forskningen skal bryte med deres hverdagsbegreper og hverdagsforståelse. Om kritisk tenkning som grunnlag for produktive refleksjoner i helse- og sosialvesenet Kristian Larsen og Karin Højbjerg diskuterer hvordan endringer i samfunnet bidrar til økt levealder og komplekse sykdomsbilder, og at helseforskjellene mellom ulike grupper i samfunnet vokser. Samtidig blir mennesker selv gjort ansvarlige for å leve «sunde liv» som entreprenører og «ekspertpasienter». Dette kan forstås som en moderne styringsform. Nye sunnhetsteknologier bidrar til nye etiske dilemmaer, og innenfor helsefagene og medisin kan en se en slags symbiose mellom de nye styringsformene, samt krav om evidens, effektivisering, spesialisering og rasjonalisering. Innen helsepolitikken ser vi også en dreining der behandling og pleie skyves fra spesialisthelsetjenesten, til primærhelsetjenesten, og videre inn i pasienters private sfære. Dette skaper nye roller for sykepleiere som skal være både effektive og samtidig dialogpartnere, de skal avveie evidensbasert kunnskap mot pasienters og pårørendes ønsker, mm. Analysene i kapittelet skal fokusere på tendensene og se på hvordan forhold på ulike nivåer skaper endringer, og de vil se nærmere på hvordan nye muligheter og utfordringer for helsepersonell konstitueres i deres praksis. Ingrid Ruud Knutsen og Veslemøy Egede-Nissen har i dette kapitlet fokus på sjekklister og evidens og drøfter idealer og praksiser relatert til kunnskapsbasert praksis med bakgrunn i Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten (NKH). NKH ble opprettet med bakgrunn i at helsemyndighetene ønsket å styrke beslutningsgrunnlaget innenfor helsetjenesten. Kunnskapsbasert praksis (KBP) er et av satsingsområdene for NKH, og beskrives som faglige avgjørelser basert på systematisk innhentet kunnskap. Ett mål med KBP er å gjøre klinikere mer bevisst på styrker og svakheter i kunnskapskildene, og øke bevissthet og refleksjon. Ved å bruke en 6 trinnsmodell læres helsepersonell og studenter opp til å vurdere kunnskapsbehov og kvaliteten på kunnskap. Etter mal fra NKHs metode øves bachelorstudenter i sykepleie opp til å jobbe kunnskapsbasert. Som lærere i høgskolen erfarer vi at arbeidet er svært ambisiøst og komplisert ettersom studentene bachelorutdanningen gjennomgående har begrenset kunnskap om og forståelse for vitenskapelig metode og forskning. Vi erfarer at forskning og metodespørsmål oppleves som vanskelig tilgjengelig og at forskningsfunn sjelden er direkte appliserbare i en klinisk setting. Kriterier fra NKH brukes i opplæring og undervisning for at studenter skal lære seg å lese og vurdere forskning for å vurdere kvalitet og nytte for praksis. Det er et dilemma at studenter i bachelorutdanning «presses» til å vurdere forskning uten tilstrekkelig innføring i kunnskap om vitenskapelig metode eller vitenskapsteori. Med mangelfull grunnleggende kunnskap læres studentene opp til å plukke riktig verktøy for å gjøre vurderinger de har begrenset mulighet til å forstå omfanget av. Kapitlet diskuterer erfaringer fra veiledning av bachelorstudenter, som får opplæring i KBP, opp mot NKHs kriterier og rammebetingelser. Det anlegges et konstruktivistisk perspektiv gjennom å gjøre en dekonstruksjon av tekster om kunnskapsbasert praksis som utgår fra NKH. Tilnærmingen og kunnskapsforståelsen fremstår som særlig utfordrende å formidle og forfekte overfor studenter som får begrenset opplæring og tid til re(Feiring & Solvang, 2013)fleksjon. Vi ønsker derfor å anlegge et kritisk blikk på NKHs vurderingssystemer og ideen om at disse kan brukes av studenter og klinikere med begrenset forståelse og opplæring innenfor vitenskapelig tenkning og metode. Vi stiller også spørsmål ved NKHs kategorisering av kunnskap etter grad av evidens, der noe kunnskap er «sannere» enn annen kunnskap, der randomiserte kontrollerte studier fremstilles som en «gullstandard». Kapittelet bærer i seg et tosidig kritisk blikk; at studenter lærer at de kan vurdere forskning uten tilstrekkelig forståelse, kunnskap og erfaring, og NKHs ukritiske anbefaling av kriterier som er ment å skulle tilpasses alle studieretninger. Temaet for Gudrun Brottveit og Elisabeth Franssons bidrag er «Faglig funderte forståelser av hvordan helse, straff og rehabilitering henger sammen i et høysikkerhetsfengsel i Norge. I dette kapittelet fokuseres helse innenfor en fengselskontekst. Fengselet kan beskrives som en utradisjonell setting. Fangen er verken i fengselet for å unngå å bli syk eller for å bli frisk. Helse, straff og rehabilitering er likevel vevet inn i hverandre på sammensatte og komplekse måter fortolket gjennom ulike profesjoners blikk. Med utgangspunkt i en kritisk etnografisk studie i et høysikkerhetsfengsel viser vi i dette kapittelet hvordan fagfolk med røtter i ulike kunnskapstradisjoner forstår forholdet mellom helse, straff og rehabilitering. Mens fengselsprestene f. eks snakker om betydningen av syndsbekjennelse som en viktig vei til rehabilitering, snakker sykepleiere om betydningen av at de innsatte erkjenner konsekvensene av egne kriminelle handlinger som veien til bedre helse. Fengselsbetjentene, som er sentrale gjennom sitt kontaktbetjentarbeid fokuserer i større grad hvorvidt kriminaliteten er innrømmet eller ikke. Med et teoretiske utgangspunkt i Deleuze og Guattari (1987, 1994) studeres ulike yrkesgruppers faglig funderte forståelser av hvordan helse, straff og rehabilitering henger sammen. Slik knyttes bidrag fra posthumanistisk teori sammen med profesjonsteori (Grimen 2008, 2009).
OriginalsprogNorsk
Antal sider200
StatusUnder udarbejdelse - 1 feb. 2017
PublikationsartForskning
Peer reviewJa
ID: 204397065