PlanCoast – Forvaltning og planlegging av arealer og rettigheter i kystsonen

Bakgrunn
Kystsonen er en attraktiv arena for både matproduksjon og energiproduksjon. Aktiviteter som etter alt å dømme blir enda viktigere som følge av et grønt skifte. Forskningsprosjektet undersøker rammevilkårene for en helhetlig forvaltning av arealer og ressurser i kystsonen på tvers av sektorer og myndighetsnivå.

Mål
PlanCoast – forvaltning og planlegging av arealer og rettigheter i kystsonen. Kystsonen er preget av at bruk av havet og bruk av landområdene møtes og skaper mange konflikter. De kystnære havområdene er attraktive for blant annet akvakultur, energitiltak, ferdsel, fiske, friluftsliv, reiseliv mv. Folk vil gjerne ha både boliger og hytter ved kysten, og ikke minst adgang til sjøen på andre måter. Styring og forvaltning av kystsonen er preget av at ulike lover og organer regulerer virksomhetene i sjø og på land. Både forvaltningsverktøy og saksområder overlapper mellom ulike myndighetsorganer, og samordning og samarbeid er derfor nødvendig for å oppnå integrert kystsoneforvaltning. I prosjektet belyser vi problemstillinger knyttet til forvaltningen av kystsonen. Det gjelder forholdet mellom nasjonale retningslinjer og lokal og regional planlegging, mellom tillatelser og styring etter særlov og planlegging etter plan- og bygningsloven, og mellom nasjonalparketablering i kystsonen og lokal planlegging. En viktig del av forskingsprosjektet er dessuten forholdet mellom særskilte rettigheter og offentlig planlegging. Etablering av nasjonalparker i kystsonen styrker vernet om naturverdiene, men kan også gi nye utfordringer når det gjelder avveiningen mellom ulike brukerinteresser. Vi vil gjennom en studie av ulike nasjonalparker (Færder, Ytre Hvaler og Kosterhavet) undersøke rammeverket for en helhetlig forvaltning – ikke minst når det gjelder planleggingen av randsonene omkring disse verneområdene. Skal man etablere ny virksomhet i kystsonen, må aktiviteten tillates gjennom plan- og bygningsloven eller andre styringslover. Eksisterende private rettigheter kan både gi føringer for hva som kan planlegges av ny aktivitet, men også utfordre gjennomføringen av planlagt ny virksomhet. For eksempel kan fiskeoppdrettsanlegg og anlegg for fritidsbåter sjenere naboeiendom på en rettsstridig måte eller krenke strandretten. På den andre siden kan nettopp planlegging og tilrettelegging for en bestemt type virksomhet skape forventninger som gjør det aktuelt å spørre om ikke etablerte rettigheter også kan forandres som følge av offentlige styring.